"En kunstner forholder seg til tradisjonen med høflighet, tyveri, etterligning, misunnelse, unnvikelse, uvilje, angst, konkurranseånd og påtatt eller mer sjeldent, ærlig
forakt." ( Morgenbladet 05.01.2017)

​

Fold:
Noe sammenkrøllet trekkes ut, denne foldingen, en visuell filosofi.
I bretten lurer kampsonen. Sammenkrøllet, en vrengning åpner seg opp. Egentlig nødvendig? Nei?
Pustevending - forknyttheter i veien for inn- og utpust, utpust.
Hva er et subjekt? Jeg?
Polarisert og entydig, nei, nei, den samme,
-uutholdelig.

​

Da kaster jeg heller garnet og leter nærmere i
"Flodene nord for fremtiden" etter svart morgengry melk.
For brist i meningen, eksil og chiasmer.
Vekk med den dialektiske prosessen!
Når jeg ikke vet, ikke vet. Vet. Ser, ser, ikke ser...
Joda, sånn var det; det som er sant er ambivalent og tvetydig. Svaret har ALDRI vært viktig.
"- for de vanskeligste forbrytelsene forblir uoppklarte..."

 

Jeg leter mest på egen hånd. Øyesult stilles ved å krafse mening fram i overflaten.
En topografi av trådsoler, noe nytt og annerledes folder seg ut inntil neste brett, for de kommer og går.
Kjølig, sannferdig og uten fakter, vrenger noe på seg, vrir og krøller seg for tilfeldighetene er strukturerende. Overskridende.
Metaforhavet stanger mot land og tørker opp, som noe.
Det uuttalte språket, ikke mening, gir håp.
Forbrytelser lønner seg.
Løsgjort, ektefølt fallende subjekt skrenser over i den objektive kulde og trives der. Trøtt på nærvær, fraværet er vi felles om.
Er jeg fri, antagelig ikke.
Jeg snubler ofte i antagelser og stanger hodet i "landet som ikke er".
Du sa, a rose, is a rose, is a rose - om og om igjen.
Når dette nedfeller seg i kunsten kan et subjekt bli et fritt fallende objekt.

 

Materialet er nærmere provokasjoner enn valg.
Et fravær av selvsensur og kontroll, identitetsprosjektets tvangstrøye.
Jeg kaller denne prosessen en slags "Das Ding an Sich" - strategi, som tar grep og utvisker forskjellen mellom hva jeg er og hva som er noe annet.
En generøs og romslig morfologi.
Snøtrøst kanskje, men dette inneholder en aktivistisk estetikk.
Fremfor mimesis er kunsten nærmere kinesis, energi, bevegelse og flyt.
Ikke alle grunnmurer holder, noe flyter over og blir borte.
Et midlertidig opphold for den snublende.
Å vite er å se. Nå.
Nærmere natur kommer jeg ikke.